Depresjon kan utvikle seg hurtig, over dager eller uker. Men det vanligste er at symptomene utvikler seg gradvis over mange måneder. Først med svake symptomer som øker så sakte at personen gjerne oppfatter dem som normale. Så kan det i løpet av kort tid utvikles slik at det fremstår som belastende, vanskelig eller krise.



En klinisk depresjon varer gjerne i 3-8 måneder, og glir deretter vanligvis over av seg selv. Men varigheten kan også være kortere eller betydelig lengre. Blant de som ikke oppsøker behandling, er det mange som har lette depresjoner med varighet under 5 uker. I en stor undersøkelse i USA blant 9090 personer, fant man at de som hadde hatt depresjon siste 12 månedene hadde hatt depresjon med gjennomsnittlig varighet 16 uker (Kessler m.fl., 2003). Varigheten er nok lengre for dem som tar skrittet om å oppsøke behandling, enn hos dem som ikke oppsøker behandling for depresjon. Ved tydelige og markerte symptomer ser det ut til at varigheten vanligvis er lengre enn ved lettere depressive symptomer.

Av klienter i behandling for markert depressiv forstyrrelse vil omtrent halvparten bli bra[1] innen et halvt år (NPF, 2002). Uten behandling tar det lenger tid. Ved alvorlig depresjon blir 60-75 % bra innen ett år. 5-10% har depresjon med sammenhengende varighet over 2 år (APA 2000). En liten gruppe klienter kommer seg ikke ut av problemene. En av tyve med alvorlig depresjon er ikke bra selv etter 15 år (Mueller m.fl., 1999). Disse representerer likevel unntaket, og vi kan således anslå at for 95 % av alle personer med alvorlig depresjon vil depresjonen gå over.



Det lille mindretallet som ikke kommer seg, består særlig av personer med psykotisk depresjon. Blant personer med psykotisk depresjon, er en av fire fortsatt sterkt plaget av depresjon etter ti år (Mueller m.fl., 1999).



Sannsynligheten for å utvikle langvarig depresjon eller nye depressive faser er mindre hvis personen har hatt milde depressive faser enn om personen har hatt mer alvorlige former for depresjon. Når en person med depresjon også tidligere har opplevd depresjon, øker dette sannsynligheten for at den nåværende depressive episoden blir langvarig og omfattende (NPF, 2002).

Omtrent 50 % av dem som opplever moderat eller alvorlig depresjon, utvikler kun en enkeltstående depressiv episode i løpet av livet. Eller sagt på litt mer dyster måte; omtrent 50 % av dem som opplever en episode, vil oppleve flere episoder i løpet av livet. Blant de som har opplevd tre episoder, vil 90 % oppleve flere episoder i løpet av livet (Thase, 1999). Blant dem som opplever flere depressive faser er det store individuelle forskjeller i hvordan forløpet i deres depressiv lidelse arter seg. For noen går det flere ti-år mellom hver episode. Noen har hyppige depressive faser, og noen få opplever å gå inn i kroniske depresjoner som de ikke kommer ut av. Dette gjelder fortrinnsvis eldre mennesker som har opplevd flere alvorlige depresjoner tidligere.

Behandling vil kunne avkorte varigheten, og redusere smerten og problemene under veis.


Restsymptomer

I en del faglitteratur –særlig i publisert forskning- kan man få inntrykk av at personer som etter behandling er definert som ikke-deprimerte er symptomfrie. Men det er de ikke nødvendigvis. I en oppfølgingsstudie over 12 år fant Judd m.fl. (1998a) at 431 klienter som hadde søkt behandling for depresjon (major depression) i gjennomsnitt hadde slitt med depresjon i 15 % av tiden. Men bare 41 % av tiden hadde de vært helt symptomfrie. Resten av tiden opplevde de lette depressive symptomer som kan sammenlignes med dystymi (27%) og subklinisk depresjon (17 %). Dette til tross for at de ble behandlet med medikamenter eller psykoterapi 62 % av tiden. At man ikke lenger tilfredsstiller kriteriene for depressiv episode, er dermed ikke ensbetydende med å ha kommet seg helt (O´Connor, 2001). Undersøkelsen viste også at de av dem som hadde subkliniske depressive symptomer og ikke oppnår total symptomlette, hadde betydelig økt risiko for nye depressive episoder (Judd m.fl., 1998b).



Prognose

De viktigste indikatorene i forhold til risiko for omfang og alvorlighet av fremtidige depresjonsepisoder, er antall tidligere episoder, og ikke minst varigheten av episoden målt fra de begynnende symptomene til episoden har glidd over (Angst, 1999). Med eller uten behandling. Kortere varighet, uansett årsak, gir bedre prognose videre. Dette viser betydningen av å iverksette behandling så tidlig som mulig. Det viser også betydningen av å identifisere at det personen sliter med faktisk er depresjon! Behandlere som er lite opptatt av diagnoser og spesifiseringer av vanskelighetene, kan bidra til at riktig behandling ikke iverksettes i tide. Jo lengre symptomene har vart, og jo flere episoder personen har hatt, jo vanskeligere er det å oppnå effekt gjennom behandling. Tidlig intervensjon er her et nøkkelord.

Noter:

[1] Med ”bra” menes det i praksis ikke at alle av disse blir helt symptomfrie. Svært mange som opplever betydelig bedring sliter likevel med restsymptomer som kan vedvare lenge, selv om de mest markerte symptomene har blitt borte eller blitt redusert.