Depresjoner har vært beskrevet opp gjennom hele historien, selv om selve begrepet er av nyere dato. For omtrent 2400 år siden kalte den greske legen Hippokrates tilstanden for melankoli. I dag brukes dette begrepet i dagligtale om lett tristhet, fundering og litt mørt skråblikk på tilværelsen.
Ordet depresjon kommer fra det latinske deprimere, som betyr å presse ned. Begrepet ble først anvendt om stemningsleie i det 17. århundrede (Gilbert, 2001). Det tok likevel lang tid før det ble tatt inn i diagnosesystemet som egen diagnosebetegnelse. På 1900-tallet brukte man lenge begrep som psykonevrose eller nevrose. Begrepene inkluderte emosjonelle symptomer som ikke var av en slik alvorlighetsgrad at de kvalifiserte til betegnelsen psykose. Leger i den britiske hær benyttet under andre verdenskrig begrep som kamptretthet/feltutmattelse (combat fatigue/combat exhaustion) (Bartemeier m.fl., 1946). Dette ble anvendt i stedet for begrep som angst og nevroser, for å unngå bruk av merkelapper som var forbundet med svakhet.
Depresjon har en annen betydning i hverdagsspråket enn som diagnose. Ofte når folk snakker om at de er deprimert, henviser de til en følelse av nedstemthet og mismot. Når betegnelsen brukes som diagnose, omfatter begrepet ikke bare følelseslivet, men hele menneskets psykiske tilstand (Nielsen, 1995). Depresjon kan i faglig sammenheng forstås som et syndrom, med en rekke kjennetegn som til sammen tegner et bilde av en bestemt psykisk lidelse. Dette omfatter både tanker, atferd og kroppslige forstyrrelser. Den depressive følelsen er bare et blant flere symptomer.
Hvordan beskriver man en typisk deprimert person?
Å beskrive en typisk deprimert person lar seg ikke gjøre, hvis man med det forventer at de fleste med depresjon vil svare til en slik beskrivelse. En av grunnene er at depresjon er betegnelse for en gruppe lidelser, med en rekke forskjellige årsaker. Men enda viktigere er det å fremheve at det dreier seg om et syndrom som rammer personers tanke- og følelsesliv, og ettersom dette i utgangspunktet er svært forskjellig fra person til person allerede før de rammes av depresjon, er det naturlig at trøbbelet depresjon medfører slår forskjellig ut. At depresjonen får individuelle uttrykk, er en naturlig konsekvens av at vi er forskjellige individer, med egenartede tanker, følelser og reaksjonsmåter. Når jeg videre i teksten beskriver depresjonssymptomer, beskriver jeg aldri hvordan det er hos alle. Det handler heller om hvordan symptomene ofte slår ut. Ingen med depresjon har alt av dette, men alle må ha noe for at diagnosen skal kunne settes. Noen av de mulige symptomene er dessuten gjensidig utelukkende, slik som det å spise mer eller det å spise mindre, det å sove mer eller det å bli frarøvet søvn. Så det typiske må egentlig være at alle har en individuell profil. Det er alltid noen deprimerte som mangler symptomer man vanligvis ser på som fremtredende ved depresjon, men som likevel har depresjon. For eksempel vil de fleste med depresjon få redusert interesse for sex, men det finnes noen som får økt trang til sex. Noen av disse kan ha dette som verdifulle øyer i livet sitt, hvor de føler seg mer verdsatt og nær enn ellers. Sex kan for dem ha en kortvarig antidepressiv effekt. Det er ikke slik det er for ”folk flest” med depresjon, men det forekommer. Et annet eksempel er det faktum at svært mange med depresjon trekker seg sosialt tilbake, og ikke klarer delta så mye i sosialt samvær som før. Like fullt finnes det markert deprimerte mennesker som er mer sosiale enn folk flest. For eksempel kan enkelte ha depressive tanker og tomhetsfølelse som de holder i sjakk ved å være sammen med andre. Så snart de blir alene, strømmer de vanskelige tankene og følelsene på. Henger man seg opp i hva som er ”typisk”, vil man overse utmattende depresjon hos enkelte, som i noen tilfeller kan føre til selvmord.
Svært ofte får symptomene på depresjon ytre uttrykk som kan merkes av nærpersoner dersom de tilstrekkelig sensitive. Men noen har først og fremst vanskelige tanker og følelser som de ikke klarer å holde i sjakk, og en ytre atferd som de nesten klarer å holde i sjakk. Noen kan være veldig flinke til å porsjonere ut depresjonssymptomene, slik at de blir nærmest umerkelige for andre og delvis for en selv i noen situasjoner, og rammer hardt i andre situasjoner. Et eksempel er en kvinne som på jobben fremstod som et positivt overskuddsmenneske, som på bakgrunn av salgstall ved flere anledninger ble kåret til månedens ”salgsperson”. Blant annet i en periode hvor hun var deprimert. All energi ble brukt til å holde fasaden mens hun var på jobb. Når hun kom hjem til seg selv, kollapset hun og ble rammet av mindreverdighetsfølelse, manglende tro på fremtiden, tomhetsfølelse, irritabilitet, selvmordstanker, sosial tilbaketrekning fra venner og familie osv.
Vi må se helheten i symptombildet, ellers vil vi overse stort personlig trøbbel hos folk, som egentlig kan og bør klassifiseres som depresjon.
Depresjon er altså ikke endimensjonal, men multidimensjonal. Det påvirker kroppslige prosesser, atferd, følelser og måte å tenke på. Og dermed også måten man forholder seg til andre på. Nettopp at depresjonen påvirker så mange aspekter i en persons liv, bidrar også til å gjøre lidelsen alvorlig.
Depresjon er ofte en selvdestruktiv tilstand, hvor man nedvurderer seg selv, setter seg selv i et dårlig lys og fortolker reaksjoner i omgivelsene som avvisning eller kritikk. Man unngår gjerne situasjoner og opplevelser som kan virke oppkvikkende og positive, og som dermed kunne true depresjonen.
Mange personer som er deprimerte, vet ikke selv at de har depresjon. En av grunnene er at depresjonen kan utvikle seg så langsomt at de selv tror det er en normaltilstand. En annen grunn er at depresjon kan ha mange uttrykk, og i milde og moderate varianter kan symptomene ofte kamufleres eller knyttes til andre forhold. Noen er opplagt deprimerte, på en klassisk måte som ikke levner tvil. Men mange kan ha uttrykk og fortolkninger av opplevelsen som kamuflerer den egentlige depresjonen. For eksempel kan noen utad først og fremst fremvise angst, kroppslige plager, fysiske smerter, irritabilitet og sinne. Noen døyver symptomene med stort alkoholforbruk.
Mange kan skylde på sjefen, jobben, arbeidsmengden, samboeren, foreldrene, samfunnet osv., og si at det er der problemet ligger, for så å beskrive subjektive symptomer som egentlig er forenelig med symptomene på depresjon. Og ikke minst opplever mange ordet depresjon som så negativt ladet at de ikke vil vedkjenne seg at det er dét det dreier seg om. En del kan godt si at de er utbrent, og føler seg mer bekvem med en slik merkelapp. Utbrenthet er i større grad et positivt ladet begrep, som fokuserer på at personen har gjort en kjempeinnsats, har hatt så mye å gjøre og har vært så pliktoppfyllende at personen har brent seg ut. Det er i utgangspunktet rimelig å bruke begrepet utbrenthet om tilstander som gir risiko for ekte depresjon, men ofte blir begrepet utbrenthet brukt om det som egentlig er depresjon. Man kan oppleve begrepet depresjon som at man ikke strekker til, mens utbrenthet kan forstås som at man har gitt alt. Og det siste står det mer respekt av, kan man tenke. Heldigvis er det en trend i retning av å få mer respekt av å stå frem med selverkjennelse og åpenhet om depresjon og andre psykiske vansker.
|
Ulike forståelser av hva det er som er i veien, hos personer som egentlig har depresjon:
”Det som er i veien, er at jeg er arbeidsledig. Også sover jeg så dårlig, så jeg orker ikke å være så sosial”
”Problemet er at jeg har disse smertene, og så er jeg så forferdelig sliten hele tiden.”
”Hadde det ikke vært for jobben, hadde nok alt vært greit. Men jeg har det så fælt på jobben, den sluker meg helt, den får meg til å føle meg mislykket. Og når jeg kommer hjem, er jeg tappet for overskudd. Da orker jeg ikke være sosial”
”Det er nok 40-års krisen som har kommet. Jeg er misfornøyd med alt, jeg sover dårlig, bekymrer meg mye, er irritabel og oppfarende, føler meg tom og klarer ikke å glede meg over ting rundt meg eller å være glad i mine nærmeste”
”Problemet er at jeg er utbrent”
”Problemet er at jeg er så sliten og uopplagt hele tiden, og legene finner ikke ut av det”
”Problemet er alle de andre personene jeg må omgås” |
Fysiologiske uttrykk
Kroniske smertetilstander som fibromyalgi og kronisk tretthet syndrom kan tenkes å være psykofysiologiske problemer med nært slektskap til depresjon, og har i hvert fall et visst overlapp av symptomer. De blir av enkelte betraktet som en manifestasjon av kronisk depresjon og dystymi. Etter min mening er dette å gå for langt, i hvert fall hvis man skal konkludere for hel gruppen. Men det er nær sammenheng mellom somatikk, tanker og følelser, og det er særdeles normalt å ha fysiske symptomer som del av depresjonen. I tillegg vil langvarige fysiske plager kunne føre til depresjon. Bildet kan med andre ord bli litt uklart i blant. Typisk vil også primære fysiske symptomer og lidelser som migrene, tarmproblemer, menstruasjonssmerter, ryggsmerter osv. forverres hvis personen i tillegg utvikler depresjon.
Det er også dokumentert en rekke nevrokjemiske forandringer under depresjon, hvor noen områder i hjernen er mer aktive enn normalt, mens andre er mindre aktive enn vanlig. Blant annet er dette påvist gjennom billedscanningsteknikker som PET. Dette må på ingen måte forstås som at depresjon er en somatisk sykdom, og bare det. Også ved forelskelse foregår det nevrokjemiske forandringer, uten at forelskelse skal degraderes til et somatisk anliggende av den grunn. Ved depresjon er det også verdt å merke seg at vellykket psykologisk behandling, også uten supplement av medikamenter, vil kunne endre måten hjernen fungerer på. Dette i en grad som kan påvises ved PET scanning (Schwartz m.fl., 1996). Både medikamentell behandling, psykoterapi og placebo piller (”narremedisin”) kan føre til påviselig normalisering i hjernens funksjoner hos alvorlig deprimerte. Dette understreker behovet for et helhetlig syn på mennesket, der psykologiske og biologiske prosesser er tett sammenvevde (Ommundsen, 2002).
At depresjon gir forandringer i hjerneaktiviteten, er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. En hver følelse gjør det. Hjernen fungerer ikke på egen hånd, mens tanker og følelser er ”noe annet”. Avhengig av hva vi tenker på i øyeblikket, er ulike deler av hjernen i aktivitet, noe som blant annet kan fanges opp av ovennevnte PET scanning.
Målinger av hjerneaktivitet hos alvorlig deprimerte viser at det skjer en ”overdreven” aktivitet i hjernens fremste områder (pannelappene). Spesielt i høyre side, der man antar at de negative følelsene har sin nevrofysiologiske forankring. Man har også konstatert nedsatt aktivitet i tinninglappene, som har særlig betydning for tenkning og hukommelse (Brody m.fl., 2001). Vanligvis normaliseres hjernens aktivitet igjen når depresjonen går over. Men man tror at hver depresjon setter en slags arr, som kan bidra til økt sårbarhet og restsymptomer fra fullt utviklede depresjoner.
Depresjon kommer i mange forskjellige alvorlighetsgrader. De fleste har depresjon av lett grad, men det er på ingen måte lett å ha en lett depresjon. Det gnager og sliter jevnt og trutt, og er til stor belastning. Ved de største depresjonene kan man kjenne seg så tom at man ikke føler noen ting.
”Det er det jeg vil klargjøre om depresjon: Det har overhodet ingenting med livet å gjøre. I løpet av livet har man tristesse og smerte og sorg, som alle, til sin tid, er normale følelser – ubehagelige men normale. Depresjon er en helt annen tilstand fordi den innebærer et fullstendig fravær: fravær av affekt, fravær av følelser, fravær av respons, fravær av interesse. Smerten du føler under en alvorlig klinisk depresjon er et forsøk fra naturens side (naturen avskyr, tross alt, vakuum) på å fylle tomrommet. Men i alt vesentlig er dypt deprimerte mennesker bare våkne, levende døde”.
Utdrag fra boken Prozac nation. Ung og deprimert i USA. En erindringsbok, av Elizabeth Wurzel (2000), s. 26
De fleste blir ikke så dypt deprimerte som Wurtzel gjør rede for, men det er viktig å huske at også lette depresjoner er tunge! Graderingen lett, moderat og dyp depresjon handler om grader av hvor ille personen har det. Selv den mildeste form for depresjon, er et alvorlig problem for den som rammes.
Personer som beskriver opplevelse av depresjon, bruker ofte fargereferanser, som for eksempel ved å si at alt virker grått. Avhengig av styrken på depresjonen, vil noen også referere til det svarte. Som ved for eksempel si at det ”hviler svare skyer over livet mitt”. Winston Churchill omtalte depresjon han slet med som ”Den svarte katten”. Mange metaforer handler også om det å føle at en er fanget eller sitter fast, og ikke kommer seg løs. For eksempel kan de si at de føler seg fanget i mørket, fanget i et svart rom, en mørk hule eller befinner seg i et sort hull.
Følelsen av tomhet og mangel på mening er en sentral del av opplevelse knyttet til depresjon. Man kan ha opplevelsen av å sitte ”fast”, og ikke komme noen vei. Situasjonen kan oppfattes som håpløs, og man mangler kraft eller mulighet til å komme ordentlig ut av det.
Samtidig har mange med depresjon en god del kunnskap om hva som ville være lurt å gjøre, men de klarer ikke å iverksette forandringene. Mye av behandlingen bør gå ut på å tydeliggjøre det personen egentlig vet om seg selv og hva personen selv tror kan være gode grep om nåtid og fremtid. For så å motivere personen til å iverksette de endringene personen egentlig vet at kan føre til bedring. Personer med depresjon må gå veien selv, men kan trenge noen som kan gå veien sammen med dem.
Depresjon er ikke akkurat en motelidelse! Tvert i mot opplever mange det å være deprimert som noe skamfullt. De oppfatter det ofte som et svakhetstegn ved seg selv, og kan betrakte det å ha depresjon som ynkelig og mindreverdig. Mange regner med at andre vil tenke slik om dem, også. Den åpenheten enkelte kjendiser og fremtredende samfunnsborgere har utvist om depresjon, er av stor terapeutisk betydning for alle dem som opplever depresjon. For eksempel har Kjell Magne Bondeviks åpenhet om depresjonen han opplevde som statsminister gjort svært mye godt for personer som opplever psykiske kriser og plager.
Skamfølelsen knyttet til det å ha depresjon, bidrar blant annet til at mange med depresjon fokuserer mer på kroppslige plager og enkeltfaktorer som urimelige sjefer, stress på jobben osv, enn å fremstille depresjonssymptomene i hele sin bredde når de oppsøker behandlingsapparatet. Dermed blir den egentlige lidelse; depresjon, kamuflert og vanskeligere tilgjengelig for behandling eller intervensjoner personen selv kan iverksette som selvhjelp.
En holdning som kan illustrere skam og lavt selvbilde kan være følgende uttalelse; ”Hvis du virkelig kjente meg, ville du ikke like meg”. Skam kan gi oss følelse av å ikke være god nok for gruppen, at man ikke er på samme bølgelengde. Man er noe annet enn resten av gruppen, og man kan da føle seg ensom og uten tilhørighet.
Et av kjennetegnene ved depresjon, er at man tenker mindreverdig om seg selv. Man er ikke ”god nok”, og ikke så mye verdt som andre. Denne mindreverdighetsfølelsen kan noen ganger også slå ut slik at personen vegrer seg for å oppsøke behandling, eller å ta i mot behandling. De kan tenke at det ikke er verdt at helsevesenet bruker masse penger på dem. ”Det må da være bedre å bruke pengene på andre, andre fortjener hjelpen bedre enn meg”, kan de tenke. De kan allerede føle skyldfølelse ved å være uproduktiv og ustadig, og vil ikke være til mer bry enn de allerede er.
Opplevelsen av å ikke strekke til, å ikke være god nok, er depresjonens kjerne.
Noe av depresjonens vesen, er den fortvilelsen som rammer en, og til dels lammer en. Man kan ha vansker med å se lys i andre enden av tunellen.
”Jeg kunne ikke forestille meg at jeg noensinne ville bli bedre. Det er slik det er med depresjon: Et menneske kan overleve nesten alt, bare hun kan se slutten. Men depresjonen er så lumsk – og den tetner til daglig – at det er helt umulig å se slutten. Tåken er som et bur uten nøkkel.”[i] Wurzel (2000), s. 177
Ved langvarig depresjon, blir hjernen i en periode mindre mottagelig for positive impulser og opplevelser enn det som ellers er vanlig for personen. Personen ser og fortolker verden på en måte som bekrefter og vedlikeholder depresjonen, mens gode og positive fortolkninger ikke slipper til.
Det er et markert trekk ved depresjon at selvbildet har fått en knekk. Man har lavere tro på sine egne evner enn det man ville hatt uten depresjon. Samtidig vil dette paradoksalt nok også slå ut med mer realistiske vurderinger enn ikke-deprimerte i enkelte situasjoner. For eksempel har man foretatt laboratorie eksperimenter hvor forsøkspersoner ble gitt oppgaver som de ble fortalt at de kunne kontrollere, men som det i praksis ikke var mulig å kontrollere (se O´Connor, 2001). I en undersøkelse ble de for eksempel fortalt at de ved å trykke på en bryter kunne slå på lys, mens lyset i virkeligheten ble slått på uavhengig av dette, i randomiserte intervaller (Alloy & Abrahamson, 1979). Personer med depresjon var betydelig raskere enn de andre til å erkjenne at de ikke kunne påvirke lyset. Men på en annen side vil deprimerte også ofte gi opp og erklære at noe er umulig, også når det egentlig er mulig. Dette og tilsvarende eksperimenter tyder uansett på at ikke-deprimerte ofte har en noe urealistisk optimisme knyttet til egne muligheter og fremtiden, med litt overdrevne forventninger om at gode ting vil hende dem. Dette vil ofte betale seg, i form av bedre trivsel og psykisk helse, selv om de uttalte målene ikke alltid nås. Gode dagdrømmer og tro på seg selv og sine muligheter er oftest et gode. Ikke-deprimerte personer har en tendens til å ha overdrevne forventinger om sannsynligheten for at gode ting vil hende dem. Man kan si at en mindre realistisk stil bidrar til et mer positivt liv.
For øvrig er det verd å merke at selv om deprimerte oftere har en mer realistisk oppfatning av egne begrensninger i slike eksperimenter, har de samtidig en tendens til å overvurdere andre personers muligheter til å lykkes med en oppgave. Ved å overvurdere andres evner og muligheter, setter man seg selv i et tilsvarende dårlig lys. Man kan også sette seg urealistiske mål, på bakgrunn av hva som er antatt mulig for andre.
Tendens til realistiske og urealistiske tanker er imidlertid kontekstavhengige. Man er gjerne ikke enten det ene eller det andre, men kan være overdrevent pessimistisk i forhold til enkelte tema, og naivt optimistisk i andre sammenhenger. Vi har rimelig komplekse menneskesinn, og da vil det være vanskelig å tegne et entydig bilde av hvordan tanker, følelser og atferd fremtrer i ulike situasjoner.
Det er likevel ofte fremtredende at personer med depresjon har overdrevent lave forventinger om endringer til det bedre. De kan ha urealistisk lave forventninger om at gode ting kan komme til å hende også dem. Man konkluderer raskt med at ”ingenting nytter” og ”alt er håpløst”, og ser ikke at disse vurderingene er preget av depresjonstenkningen og ikke nødvendigvis er det de ville tenkt hvis de ikke hadde vært deprimerte. Når disse følelsene får råde uten motvekt fra rasjonell tenkning, kan man komme til å gjøre dårlige valg. For eksempel si opp en jobb de kunne trives i når depresjonen senere gled over, eller å gå ut av et parforhold som egentlig var ”liv laga”.
