Uten behandling er sykdomsforløpet vanligvis kronisk, med perioder av forbedring / forverring, hvor forverringen ofte inntrer ved psykososialt stress. Det finnes ingen behandling som garantert gir suksess, men ved korrekt behandling har man meget gode utsikter til vesentlig bedring.
De mest potente behandlingsformene er vanligvis KAT/ERP (Kognitiv atferdsterapi / eksponering- og responsprevensjon). Noen ganger kan dette med fordel suppleres med medikamentell behandling. Behandlingsresultatene meget gode sammenlignet med mange andre psykiske og nevropykiatriske plager. Det er dokumentert at omtrent 80% av dem som har tvangslidelse (uten utviklingshemming) kan hjelpes med KAT / ERP og /eller medikamenter (Bejerot & Mindus, 1995). Omtrent 20 % oppnår ikke gode resultater. De som har dårligst prognose er personer som i tillegg til tvangslidelse også har personlighetsforstyrrelser med paranoide, schizoide eller schizotypiske trekk. Det er også funnet at det å leve alene (Castle m.fl., 1994; Buchanan, Meng & Marks, 1996), vansker med ha normale sosiale relasjoner, tvangsmessig samletrang (Black m.fl.,1998) og avvikende personlighet er negativt korrelert med prognose. Vi kan dermed si at for klienter som ikke har noen av disse og en del andre tilleggsvansker, vil sannsynligheten for bedring ligge godt over 80 %. Dessverre er det vanlig for personer med utviklingshemming å ha flere tilleggsproblemer, det vil si høy komorbiditet med andre lidelser.
|
Effektstudier
I en studie gjennomgikk 15 klienter i alderen 6-18 år en systematisk behandling, basert på et kognitivt atferdsterapeutisk program utviklet av March m.fl. (Mach, Mulle & Herbel (1994) ("How I Ran OCD Off My Land-programmet"). De fleste av klientene hadde på forhånd prøvd ut medikamentell behandling, og fortsatte å bruke det parallelt med det atferdsterapeutiske treningsprogrammet. 12 av disse ble definert å ha utbytte av denne behandlingen, som ble definert til mer enn 30% bedring på CY-BOCS skalaen. Ingen av de som responderte på behandlingen hadde tilbakefall 18 måneder etter avsluttet behandling, bortsett fra korte perioder med noe oppblomsting, hvor enkelte av dem fikk noe påfyll med kognitiv atferdsterapi. Ved oppfølgingstidspunktet hadde 9 av dem fortsatt mer enn 50 % bedring målt på CY-BOCS skalaen, og fremsto som klinisk symptomfrie på NIMH Global OC Scale. Med andre ord: kun 3 av 15 hadde lite eller ingen utbytte av behandlingen, mens 12 av 15 hadde vesentlig utbytte av behandlingen. Av disse oppnådde 9 meget god effekt. |
Det finnes ikke tallmateriale som sier noe om hvor god effekt behandlingen vil kunne ha overfor personer med utviklingshemming, men mange enkeltkasus viser at behandlingseffekten kan være meget god. Det er grunn til å tro att effekten er best hos personer med lettere grad av utviklingshemming, og reduseres i takt med fallende kognitivt funksjonsnivå.
Det er publisert lite om anvendelse av ERP og KT (kognitiv terapi) i behandling av tvangslidelse overfor personer med utviklingshemming, men i det kliniske miljøet er det kjent at særlig ERP kan være meget effektivt. Hvorvidt man også anvender KT direkte overfor hovedpersonen, vil avhenge av kognitivt nivå og hvilke type tvangssymptomer personen har.
I prinsippet skal ERP virke like godt overfor alle, uavhengig av kognitive evner. Med andre ord skal behandlingen være like effektiv for personer med dyp utviklingshemming som for personer med svært høy IQ. I praksis synker sannsynligheten for god effekt ved fallende intellektuelle evner. Dette har blant annet sammenheng med at det er vanskeligere å motivere personer med svake kognitive evner til å tåle ubehaget under trening. Det er også vanskeligere å forklare viktige forhold under behandlingen. Flere misforståelser kan derfor oppstå hos hovedpersonen og hos hjelperne. Men selv om sannsynligheten for effekt på gruppenivå reduseres, kjenner vi mange enkelttilfeller hvor selv personer med dyp og alvorlig utviklingshemming har oppnådd meget gode resultater gjennom ERP. Muligheten til å oppnå effekt avhenger også av type tvangshandling. Det er lettere å drive eksponeringstrening og responsprevensjon overfor smittefrykt/tvangsmessig vasking enn for eksempel tvangsmessig telling og berøring. Dette har sammenheng med at det alltid finnes noe å telle og berøre i nærheten, mens tilgangen til å kunne vaske seg lettere kan begrenses og kontrolleres av andre.
De som har en avgrenset tvangslidelse, har betydelig bedre effekt av behandlingen enn de som gjennomgående har en tvangsmessig væremåte (tvangspreget livsstil) (Rachman & Hodgson, 1980). Det kan tenkes at denne konklusjonen også kan overføres til personer med autisme, da også de ofte har en generell væremåte preget av ritualer, gjentagelser og trang til orden og system. At behandlingen da eventuelt blir vanskeligere, må ikke forstås som at det er for vanskelig. I flere tilfeller har vi oppnådd vesentlig bedring også hos personer med autisme og stor grad av utviklingshemming.
Noen ganger (meget sjeldent) vil man kunne oppnå radikal bedring, hvor problemene opphører helt. Men det er uvanlig at personen blir helt frisk. Som oftest vil man oppleve at tvangstanker og tvangshandlinger ikke blir borte, men avtar i intensitet. Typisk resultat vil kunne være at man før behandling hadde tvangslidelse og var svært plaget, mens man etter behandling bare opplever restsymptomer av fenomenet tvangshandlinger/tvangstanker, uten at det er vesentlig plagsomt.
Ved en vellykket behandling etter prinsippene i KT/ERP, vil svært mange oppleve at resultatene vedvarer over mange år (March, 1995). Mange av dem som oppnår resultater vil sannsynligvis få dempet sine problemer for alltid, og noen svært få vil også oppleve å bli kvitt dem helt. Ettersom personene som behandles fortsatt har en sårbarhet for å utvikle tvangslidelse, vil det for noen likevel bli nødvendig å gå gjennom slik behandling flere ganger i livet. Men ved fornyet behandling har gjerne hovedpersonen allerede erfaring med at behandlingen virker. Han eller hun kan ha lært seg noen konstruktive måter å tenke på, og har allerede praktisert ERP med hell. "Påfyll" med KT/ERP vil derfor ofte virke raskere ved senere behandling enn første gang man hadde hell med denne behandlingen. Det vil også være lettere å overtale miljøpersonale til å delta i flere omganger med slik trening, når det tidligere er demonstrert at det har gitt effekt for personen de arbeider for.
Referanser
Bejerot, S. og Mindus, P. (1995) Utredning och behandling av vuxna med tvångssyndrom. Nytt fra Statens legemiddelkontroll. Nr. 8, november 1995.
Black, D.W., Monahan, P., Gable, J., Blum, N., Galncy, G. & Baker, P. (1998). Hoarding and treatment response in 38 nondepressed subject with obsessive-compulsive disorder. Journal of clinical Psychiatry, 59, s.420-425.
Buchanan, A.W., Meng, K.S. & Marks, I.M. (1996). What predicts improvement and compliance during the behavioral treatment of obsessive compulsive disorder? Anxiety, 2, s.22-27.
Castle, D.J., Deale, A., Marks, I.M., Cutts, F., Chadhoury, Y. & Stewart, A. (1994). Obsessive-compulsive disorder: prediction of outcome from behavioural psychotherapy. Acta Psychiatrica Scandin, 89, s. 393-398.
Mach, J., Mulle, K. & Herbel, B. (1994). Behavioral psychotherapy for children and adolescents with obsessive-compulsive disorder: An open trial of a new protocol driven treatment package. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 33(3), s.333-341.
Rachman, S.J. & Hodgson, R.J. (1980). Obsessions and Compulsions. Engelwood Cliffs, New Jersey: Prentice-Hall.
