Tid fra sykdomsdebut til behandling

Mange lider av tvangssyndrom i mange år før de tar kontakt med behandler. I gjennomsnitt har personer uten utviklingshemming som tar kontakt 7-9 års problemer med tvangssyndrom bak seg før de gikk til det skrittet å søke hjelp (DeVeaugh-Geiss m.fl., 1992; Leonard m.fl., 1989). De aller fleste av disse vil kunne få god hjelp med adekvat behandling, og det blir ofte antatt at jo tidligere de søker hjelp, jo bedre prognose vil de ha. Det finnes ikke tilsvarende tallmateriale for personer med utviklingshemming, men det er grunn til å tro at det er ytterst få personer med utviklingshemming som selv tar initiativ til behandling for denne type problemer. De er derfor avhengig av at pårørende og tjenesteytere som kjenner personen godt får mistanke om at det de sliter med kan være tvangslidelse. Dernest er de avhengig av at disse personene går videre med sine mistanker, og tar initiativ til at riktig behandling iverksettes. Dersom symptomene er typiske tvangshandlinger, kan vanskene ofte avdekkes og behandling påbegynnes. Dersom personen først og fremst er plaget av tvangstanker, som han eller hun ikke har språklige forutsetninger for å fortelle om, vil tvangslidelsen aldri kunne avdekkes, og behandling vil derfor heller ikke kunne bli iverksatt. I lys av dette kan det være oppløftende å konstatere funn fra undersøkelser i den øvrige befolkningen, som viser at omtrent 90 % med tvangslidelse har observerbare tvangshandlinger som del av symptombildet. Det er grunn til å tro at prosentandelen ikke er mindre blant utviklingshemmede.



Tid fra behandlingsstart til resultater

Når forholdene ligger til rette for trening, vil de fleste ha oppnådd en viss bedring innen 5 ukers behandling gjennom eksponeringstrening/responsprevensjon (ved 5 møter med hovedtrener/hjelpetrenere, og trening minst tre ganger i uken sammen med hjelpetrenere). Har det gått dobbelt så lang tid som dette uten betydningsfulle resultater, er det ikke sannsynlig at man oppnår resultater med denne typen behandling.



Behandlingens varighet

Behandlingens intensitet og varighet vil naturligvis variere med symptomenes alvorlighetsgrad, samt andre forhold ved klienten. For en typisk klient uten utviklingshemming vil det være snakk om 10-20 behandlingstimer (March & Mulle, 1998). Klienten møter gjerne terapeuten en gang i uken, men et stykke ut i behandlingen kan det også være aktuelt med terapitimer hver 2. eller 4. uke. Timene fordeles gjerne over 6-12 måneder. Noen kan likevel klare seg med kortere behandling, og noen trenger lenger behandling. Det forutsettes høy egeninnsats og trening mellom behandlingstimene. Ressurssterke personer uten utviklingshemming vil ofte klare dette på egen hånd, mens dette er mer uvanlig når personer har utviklingshemming, selv når denne er av lettere grad. Behandling for mange med utviklingshemming blir derfor i praksis ofte betydelig mer omfattende og tidkrevende, fordi nærpersoner gjerne må være med og gjennomføre ERP treningen. Denne bør utføres mange ganger i uken, helst daglig. Foa & Kozak (2001) benytter intensive programmer hvor personen trener minst 90 minutter (noen ganger flere timer) hver dag i minst en måned, uten noen fridager. Dette blir i overkant vanskelig å gjennomføre i de fleste tilfeller når personen har utviklingshemming, men også mindre intensive programmer gir ofte resultater. Det tar bare litt lenger tid.



Når treningen er tilstrekkelig intensiv, oppnås ofte gode resultater innen 6-12 måneder også for personer med utviklingshemming.


Referanser

DeVeaugh-Geiss, J., Moroz, G., Biederman, J., Cantwell, D., Fontaine, R., Greist, J.H., Reichler, R., Katz, R. & Landau, P. (1992). Clomipramine hydrochloride in chilhood and adolescent obsessive-compulsive disorder – A multicenter trial. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 31(1), s.41-49.

Foa, E. B. & Kozak, M.J. (2001). Mestring av tvangslidelser. Et arbeidshefte til selvhjelp. Trondheim: Ananke.

Leonard, H.L., Swedo, S.E., Rapoport, J.L., Koby, E.V., Lenane, M.C., Cheslow, D.L. & Hamburger, S.D. (1989). Treatment of obsesive-compulsive disorder with clomipramine and desipramine in children and adolescents. A double-blind crossover comparison. Archives of General Psychiatry, 46(12), s. 1088-1092.

March, J. & Mulle, (1998). OCD in children and adolescents. New York, NY: The Guilford Press.